Utenriks

Målet for utenrikspolitikken er å vareta Norges sikkerhetsinteresser og økonomiske interesser. Målet må nås på nye måter i en verden som på godt og vondt blir mindre forutsigbar. Norsk utenrikspolitikk må fornyes dersom grunnleggende norske interesser skal bevares.

Fra programmet:
"Høyres mål er å fremme norske interesser og verdier gjennom en aktiv utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det viktigste bidraget til dette er full deltakelse i EU og et styrket forsvar innenfor NATO."

Verdensøkonomien preges av åpnere grenser og enorm vekst i kommunikasjoner. Økte investeringer, flere bedriftssammenslåinger og flere mennesker som flytter på tvers av landegrensene påvirker også Norge. Vår økonomi er svært avhengig av internasjonale markeder. Norsk næringsliv må hevde seg nasjonalt og internasjonalt, og må fornye seg for å sikre arbeidsplasser, verdiskaping og velferd.

En utenrikspolitikk som håndterer uforutsigbarhet

Globaliseringen innebærer at endringer skjer raskere, er mindre forutsigbare og påvirker Norge sterkere enn før. Som et lite land kan Norge bare få gjennomslag for sine interesser dersom vi er en troverdig samarbeidspartner for de stater og internasjonale organer som har størst betydning for oss. Høyre mener at Norge må søke forpliktende samarbeid innenfor internasjonale organisasjoner som EU, NATO, FN og WTO.

Norges nærområder i nord

Norge har viktige interesser i nordområdene. Forutsetningene for å vareta disse interessene er i dramatisk forandring. Dette får konsekvenser for sikkerhetspolitikk, miljøpolitikk, energipolitikk og næringspolitikk.

Norge må ta lederskap for å sikre at ressursrikdommen og miljøutfordringene i nord blir håndtert på en måte som kommer Norge, og ikke minst Nord-Norge, til gode. Høyre ønsker at det etableres et internasjonalt samarbeid om stabil internasjonal energiforsyning, miljøsikkerhet og økonomisk utvikling i nordområdene. Dette vil også vareta og videreutvikle norsk miljøkompetanse innenfor olje- og gassvirksomhet og skipsfart. Dette samarbeidet innebærer en styrking av samarbeidet med Russland, blant annet gjennom Barentssamarbeidet og gjennom økt bruk av den russlandskompetanse som er utviklet i Nord-Norge.

Høyre mener at norsk medlemskap i EU, i tillegg til NATO-medlemskapet, er nødvendig for å sikre internasjonal støtte for norske interesser i nord.

Høyre vil ha en fast og konsekvent håndhevelse av norsk suverenitet over Svalbard i pakt med Svalbardtraktaten. Høyre vil videreføre strenge miljøvernbestemmelser for Svalbard, og styrke det internasjonale forsknings- og utdannelsessamarbeidet på øygruppen.

Problem:

• Norge står utenfor det forpliktende samarbeidet i EU.
• Fattige land holdes utenfor den internasjonale handelen.

Høyre vil:

• At Norge skal bli medlem av EU for å bidra til fred og sikkerhet, et bedre miljø og trygge norske arbeidsplasser.
• Arbeide for en internasjonal handel som gir fattige land større muligheter til å utvikle egen økonomi.

Fakta og poenger:

• Sentrale argumenter på nei-siden i 1994 er blitt ettertrykkelig tilbakevist:
  • EU er ingen lukket rikmannsklubb, men har sluppet inn en rekke nye medlemsland fra det østlige Europa.
  • EU er ikke en miljøsinke, men tvert imot et samarbeid som selv miljøvernminister Helen Bjørnøy innrømmer at går foran i klimapolitikken.

•  
  • EØS-avtalen gir oss tilgang til EUs indre marked, men ikke innflytelse på utformingen av EUs lovgivning.

• "Utenforskapet" svekker Norges gjennomslag internasjonalt, også på saksområder som er svært viktige for oss - f.eks energi, miljø og fisk.
• Bistanden til fattige land økte til 0,95% av BNI med Høyre i regjering (16,9 mrd.). Høyre er tilhenger av bistand, men stiller krav om at bistanden skal gi resultater.
• Høyre legger minst like stor vekt på at fattige land ikke stenges ute gjennom handelsrestriksjoner eller tollmurer. De aller fattigste landene har tollfrihet på eksport til Norge. Høyres forslag om å utvide dette til ytterligere 90 land med lave og middels inntekter ble nedstemt i Stortinget.

"Enten kan Afrika få reell markedsadgang til de rike landenes markeder for sine produkter, spesielt landbruksprodukter [...], eller så kan de rike landene erkjenne at de foretrekker å videreføre Afrikas avhengighet av de rike landenes veldedighet" - Ugandas president Museveni.