FORSVAR OG POLITI: Statens viktigste rolle

- Stoltenberg-regjeringen burde bry seg mindre om det folk kan ordne opp i selv, og mer om det de faktisk har ansvar for.

Byrådsleder Erling Lae har intervjuet Oslos fem toppkandidater. Her snakker han med Michael Tetzschner om statens viktigste oppgaver;

Jeg møter Michael Tetzschner dagen etter han har deltatt i valgampens hittil største debatt om forsvarspolitikk på Krigsskolen på Linderud. Foran flere hundre kadetter, studenter og andre interesserte debatterte et panel fra de syv partiene på Stortinget norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Det er ikke mye vi ser til forsvarspolitisk debatt så langt i denne valgkampen?

- Nei, dessverre. Norske valgkamper har en dynamikk som utelukkende synes å lede til diskusjoner om hvem som kan love bort flestvelferdsgoder, eller om vi skal ha kald eller varm mat i skolen, for å sette det på spissen. Velgerene må kunne kreve av sine politikere å ta ansvar for å fokusere på større spørsmål, som Norges forhold til NATO og EU eller hvorfor norske kvinner og menn i uniform tjenestegjør i det som i realiteten er en krig i Afghanistan.

Du har markert deg med utspill om både politi og forsvar den siste tiden. Dette er temaer som er viktige for deg?

- Det er en grunnleggende konservativ tanke at staten har noen oppgaver som er viktigere enn andre. Det offentlige kan ikke, og bør ikke, være alt for alle, eller ta på seg å løse alle oppgaver. Det aller meste ordnes faktisk bedre av enkeltmennesket selv, familien, frivillig engasjement eller gjennom markedet. En av grunnene til at jeg i sin tid valgte Høyre er at dette partiet mener at det finnes grenser for politikk.

- Når man er villig til å sette grenser for politisk styring av samfunnet blir det desto mer nødvendig å være klar på hva som er kjerneoppgavene. Å ivareta borgernes, samfunnets og statens sikkerhet er for meg kanskje den mest fundamentale offentlige oppgaven. Sikkerhet er en forutsetning både for enkeltmenneskets mulighet til å leve sine liv som man ønsker, og for samfunnets mulighet til utvikling og velferd på andre områder. Politiet og Forsvaret er statens ultimate maktmidler - overfor egne borgere eller ytre fiender, og utgjør virkelig et nødvendig fellesgode. Derfor provoserer det meg voldsomt når vi ser at det svikter i ivaretakelsen av akkurat disse kjerneoppgavene.

La oss fortsette med Forsvaret. Hva mener du er hovedproblemet i dag?

- Problemene er komplekse, men hovedproblemet er fortsatt at Forsvarets ressurser ikke står i forhold til oppgavene og forsvarsstrukturen. Målet med de siste tiårenes omstilling har vært å rette opp denne ubalansen, men Forsvarets operative evne er fortsatt for svak og har i følge Riksrevisjonen blitt redusert fra 2005 til 2008 under de rødgrønne. Regjeringens langtidsplan for perioden 2009-2012 gjør ikke nok for å løse dette. Personlig er jeg aller mest bekymret over det kritisk lave aktivitetsnivået. For å holde den økonomiske rammen har regjeringen kuttet voldsomt i driften i hele Forsvaret. Aktivitetsnivået slik det er i dag er ikke bærekraftig for opprettholdelse av operativ kompetanse på sikt. Riksrevisjonen avslørte i vår at Hæren i gjennomsnitt trener 17 døgn, noen avdelinger er nede i 9. Den faglige anbefalingen er 28. I tillegg ser vi en voldsom slitasje på personellet som deltar i internasjonale operasjoner. Det må vi gjøre noe med.

Men norsk forsvarspolitikk må vel også settes inn i en bredere sikkerhetspolitisk kontekst?

- For Høyre er det NATO og det transatlantiske forholdet som fortsatt må være Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste. NATO er historiens mest vellykkede militærallianse, og er i stadig utvikling også politisk. Med et nytt strategisk konsept under utarbeidelse vil alliansen være relevant også fremover. Bare NATO og USA har kapasitetene til å støtte Norge militært i en krisesituasjon. Men vi må også være ærlige. Noen mer begrensede utfordringer vil Norge måtte håndtere selv. Derfor er Forsvaret desto viktigere som en forsikringsordning, som det er vårt ansvar å  betale premien på hvert eneste år. Forsvaret kan ikke bygges opp og ned fra et år til et annet.

- Den sikkerhets- og forsvarspolitikken det er aktuelt å føre i dag må ta konsekvensene av at skillet mellom "hjemme" og "ute" på mange måter er visket ut. Trusler mot Norge og våre allierte kan oppstå langt borte fra våre grenser. Dette så vi klarest med terrorangrepene 11. september 2001, hvor terroristene opererte fritt og med støtte fra landets myndigheter, som da var Taliban. Norge har både en sikkerhetspolitisk interesse i og en forpliktelse til å bidra til sikkerhet, stabilitet og utvikling Afghanistan. Jeg mener dessuten at samarbeid i operasjoner, som i Afghanistan, trening, øvelser og interoperabilitet innad i NATO er en forutsetning for å opprettholde norsk fagmilitær kompetanse og stridsevne på et tilstrekkelig høyt nivå.

- Så må selvfølgelig omfanget av og innretningen på de militære bidrag vi stiller tilpasses behovet, NATO eller andre organisasjoners ønsker og det norske forsvarets kapasitet. Det er ingen tvil om at det omfattende utenlandsengasjementet i dag setter en del fagmiljøer i Forsvaret under for høyt press. På sikt kan ikke dette opprettholdes uten at Forsvaret tilføres betydelige ressurser.

-Men ingen land kan unnslippe geografien. Norge ligger strategisk til mot nordområdene og Arktis, hvor skipstrafikk og utnyttelse av ressurser ser ut til å øke dramatisk i tiden fremover. Norge har betydelige oppgaver å løse i nordområdene og sikkerhetsutfordringer der som vi også forvalter på vegne av våre allierte. Overvåkning, tilstedeværelse og evne til å reagere raskt er avgjørende for å hevde norsk suverenitet og evne til å møte utfordringer av både sivil og militær art. Vi må være oppmerksomme på de utfordringene vårt naboskap med Russland gir oss. Særlig når vi ser hvordan russisk innenrikspolitikk utvikler seg, med svekkelse av rettsstaten, demokrati og sivilsamfunn. Å være nabo til en stadig mer autoritær og selvbevisst stormakt er krevende. Krigen i Georgia viste oss et Russland som er villig til å bruke makt også utenfor sine egne grenser i strid med folkerett og internasjonale spilleregler.

Du har også vært klar på at EU har en sikkerhetspolitisk rolle å spille. Står ikke dette i motstrid til vår engasjement i NATO?

Nei, heller tvert i mot. Jeg mener at sikkerhetspolitikken er et av de viktigste argumentene for et norsk EU-medlemskap. NATO og EU virker gjensidig forsterkende på sikkerheten i Europa. Mens NATOs hovedrolle ligger i opprettholdelsen av det transatlantiske forholdet og planlegging og gjennomføring av militære operasjoner, står EU for en annen, mer helhetlig tilnærming til sikkerhetspolitikken. Norge trenger en bred politisk forankring i Europa for å motstå eventuelt press. For eksempel fra Russland i nordområdene eller i energispørsmål.

- Jeg er også meget positiv til det stadig tettere nordiske samarbeidet om sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi har de siste årene sett hvordan dette gradvis bygges opp. Dette er en prosess som gjennomføres av Forsvaret i nordiske landene. Gjennom å starte med et slikt praktisk og skrittvis samarbeid kan man oppnå både økonomiske og operative effekter, uten at det hindres av nasjonal politisk prestisje. Vi har mye å hente på å samarbeide med våre nordiske naboer.