Fire tapte år med rødgrønt

Innvandrerkvinner har blitt en minoritet blant minoritetene. Den rødgrønne regjeringen har så langt bare lukket øyne for problemene disse kvinnene møter i hverdagen.

Av Afshan Rafiq

Den rødgrønne regjeringen krever likestilling i innvandrerhjem, og ber spesielt innvandrerfedre ta ansvar i hjemmet. Regjeringen fokuserer på en relevant problemstilling, men mangler troverdighet som forkjemper for minoritetskvinners rettigheter. Fordi de ikke har løftet en finger for å få flere minoritetskvinner verken i norskopplæringen eller arbeidsmarkedet. Faktum er at det har vært fire tapte år for norsk integreringspolitikk med den rødgrønne regjeringen.

Det har vært fire tapte år for norsk integreringspolitikk med den rødgrønne regjeringen.

I Norge, og i mange andre land, har kvinners kamp for likestilling og frigjøring gitt gode resultater. Likestillingskampen har kanskje kommet lengst i Norge. Det er i hvert fall det vi ønsker å tro, men det er viktig å ikke legge skjul på at det enda er en jobb å gjøre for minoritetskvinners rettigheter. Hvordan kan regjeringen legge forholdene til rette for at minoritetskvinner integreres, og likestilles i det norske samfunnet? For å klare å gjøre noe med dette er det viktig å ha kjennskap til de utfordringene minoritetskvinner sliter med. Det finnes minoritetskvinner som lever ganske isolert innenfor sine familier, og det finnes kvinner som er født og oppvokst i Norge, som behersker norsk fullt ut og som deltar aktivt i både arbeids- og samfunnsliv. Men de er få. Mange er uten tilstrekkelige norskkunnskaper, og deltagelsen deres i arbeids- og samfunnslivet er meget lav.

Mange er uten tilstrekkelige norskkunnskaper, og deltagelsen deres i arbeids- og samfunnslivet er meget lav.

Dette har ført til at de i mange tilfeller har blitt en minoritet blant minoritetene. Årsakene til dette er blant annet at de har omsorgsoppgaver innen familien som gjør at de ikke kommer seg ut i samfunnet. Manglende norskkunnskaper er en annen årsak, og motivasjonen for å lære norsk er lav, da en klarer seg godt med sitt eget språk. All omgang i dagliglivet skjer innen egen språkkrets.. En annen viktig bremsekloss for minoritetskvinners deltagelse i arbeidslivet, er at de møter store vanskeligheter med å få godkjent utdannelse og yrkespraksis fra utlandet. Det er disse utfordringene regjeringen burde ha tatt fatt i, istedenfor å gå inn i hjemmene til minoritetsfamiliene og bestemme hvordan de skal dele på oppgavene sine. Dette er en overstyring av folks privatliv som er helt uakseptabelt.

Dette er en overstyring av folks privatliv som er helt uakseptabelt.

Problemet er også de arbeidsgivere som sitter inne med den oppfatning at «like barn leker best», og som kvier seg for å ansette personer som skiller seg ut med kjønn, utseende, utdanning, bakgrunn, kultur eller språk. Vi har sett flere eksempler på arbeidsgivere som ikke ville ansette kvinner, enten fordi de er mørke i huden eller bruker hodeplagg. Det

fundamentale må være hvorvidt den enkelte er kvalifisert, og dyktig nok til å håndtere en gitt stilling - ikke hvilken religiøs eller etnisk tilhørighet en har. Skal kvinner med minoritetsbakgrunn bli sterke og synlige medborgere, må de få reell mulighet til å bli selvstendige og selvhjulpne. Hva har denne regjeringen konkret gjort for å få flere minoritetskvinner i arbeid?

 

Min utfordring til regjeringen er å få til en ordning som både synliggjør og dokumenterer den formelle og uformelle kompetansen disse ressurssterke kvinnene sitter inne med. I tillegg må norskopplæringen bli mer målrettet, og lede fram til en test som kvalifiserer den enkelte til arbeidslivet. Dette er konkrete politiske grep som er helt nødvendige hvis

likestilling og vellykket integrering er målet. Alle kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal ha adgang til den kunnskap og de standarder man har i det norske samfunnet, og det må føres en bevisst politikk som motvirker holdninger og prosesser som isolerer minoritetskvinner. Valget skal ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med egen familie og eget miljø, fordi man ikke velger å følge det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret hvor kvinnens plass er i hjemmet, og hvor en er «dømt» til å leve i familieforhold der kvinnen er underordnet mannen. For å vinne denne likestillingskampen må vi ta et felles ansvar. Det gjør vi best ved å støtte og hjelpe minoritetskvinner i kampen om frihet til å velge sitt eget liv, enten det gjelder valg av utdanning eller ektefelle, og få delta i samfunnet på sine egne premisser.