Ines ideer

Høyres utenriks- og forsvarspolitikk har fått en nytt talskvinne.

Av Audun Halvorsen

Stortinget vedtok våren 2009 å slå sammen forsvars- og utenrikskomiteene. Den nye Utenriks- og forsvarskomiteen har i følge forretningsordenen et samlet ansvar for " saker om utenrikske forhold, militært forsvar, utviklingshjelp, saker som angår norske interesser på Svalbard eller i andre polarområder og - i alminnelighet - saker som gjelder avtaler mellom den norske stat og andre stater eller internasjonale organisasjoner." Med andre ord en temmelig bred dagsorden. Komiteens nyvalgte leder er Oslo Høyres egen Ine Eriksen Søreide.

Forespørselen om å lede komiteen kom på et interessant tidspunkt, har vi skjønt?

Timingen var god. Jeg tilbrakte tiden etter valget som delegat til FNs generalforsamling i New York. I løpet av en måned deltok jeg på daglig på møter og løpende arbeid med aktuelle utenrikspolitiske saker. Ikke minst var høynivå-uken, med deltagelse fra de fleste av verdens statsledere, som Obama, Hu Jintao og for den saks skyld Chavez og Ghadaffi, ekstremt interessant. FN har enorme utfordringer, og et stort behov for reform, men har likevel en unik rolle i det internasjonale samfunnet.

Du skal lede en stor komité med innenfor et bredt og sammensatt område. Hva er dine tanker om den nye strukturen og den komiteen du nå skal lede? Mange var kritiske til sammenslåingen.

Jeg vil poengtere sterkt at sammenslåingen ikke betyr at den ene komiteen har overtatt den andre. Den nye komiteen skal ivareta hele oppgavespennet fra menneskerettigheter, bistand og utvikling og diplomatiske forbindelser til sikkerhetspolitikk og militært forsvar. Innenfor vår arbeidsområde er disse oppgavesettene likestilte. Bakgrunnen for sammenslåingen var blant annet et ønske om å se den helhetlige utenriks- og sikkerhetspolitikken og Forsvarets utvikling og oppgaver i nærmere sammenheng. Det blir en viktig oppgave for komiteen, men også et stort ansvar.

 

Personlig er jeg opptatt av å opprettholde balansen mellom de ulike porteføljene. I tillegg til arbeidet i komiteen med sakene, reiser og møtevirksomhet, vil jeg og resten av Høyres fraksjon bruke mye tid på å jobbe med forsvarsspørsmål, besøke leirer over hele landet og møte Forsvarets avdelinger, tillitsvalgte og personell.

Hva ser du på som de viktigste utenriks- og forsvarspolitiske sakene fremover?

Norges forhold til EU vil være en kjernesak i denne stortingsperioden, sammen med tradisjonelle saker som det transatlantiske forholdet og naboskapet med Russland - særlig i nordområdene. Både vår alliansetilknytning og våre naboskap til EU og Russland må håndteres klokt. Norge er særlig avhengig av en mye mer aktiv Europapolitikk. Og det er et område hvor også Stortinget må ta - og få - mer ansvar. I et globalt perspektiv ser vi også store utfordringer: Konsekvensene av klimaendringene, migrasjon, effektiv fattigdomsbekjempelse og menneskerettigheter som er under sterkt press er eksempler på områder hvor Norge må involvere seg.

Samtidig står Forsvaret overfor meget store utfordringer i årene som kommer, og det er avgjørende at Stortinget er tett involvert i de prosessene. Forsvarspolitikken er fortsatt et helt sentralt tema for Høyre og for meg som komitéleder. Slik situasjonen er i dag ser vi at ubalansen mellom Forsvarets ressurser og oppgaver fortsatt er for stor, og regjeringen holder budsjettet i balanse ved å kutte all aktivitet og drift til beinet. Det holder ikke i lengden, og vi må utfordre regjeringen tøffere i forsvarspolitikken. Å reise en reell debatt om hvilket forsvar vi bør ha og hvordan det kan settes i stand til å løse sine oppdrag blir en hovedoppgave for Høyre fremover.

Så du er bekymret for situasjonen i Forsvaret?

På noen områder er den direkte kritisk. Høyre varslet  allerede våren 2008  at de økonomiske forutsetningene for langtidsplanen ikke holder mål. Dette har blitt klarere og klarere, og forsterkes ytterligere i årets budsjett. Riksrevisjonen har i flere omganger rapportert om flere av disse forholdene, og en samlet opposisjon har gjentatte ganger uttrykt dyp bekymring, men det synes som om Regjeringen fortsatt ikke har tatt virkeligheten inn over seg. De snakker om en "balanse" i 2012, menet hjelper lite dersom hele organisasjonen forvitrer i mellomtiden. 2010-budsjettet, som er solgt inn som et stort løft, dekker ikke engang økte kostnader. Regjeringen underfinansierer sin egen langtidsplan med minst 300 millioner i år igjen. Ubalansen er en stor utfordring for den nye forsvarsministeren. Og vi forventer at hun viser vilje til å få realitetene på bordet og få med seg Stortinget på et reelt løft for Forsvaret.

Jeg ser også at man sliter med å finne balansepunktet mellom innsatsen ute og hjemme. Se for eksempel på vårt militære bidrag til Afghanistan. Vi deltar i Afghanistan, også militært, fordi det til syvende og sist handler om å sikre vår egen og våre alliertes sikkerhet - og det er soleklart at vi skal bidra. Samtidig skaper det internasjonale engasjementet utfordringer og er ekstremt ressurskrevende, gjennom blant annet slitasje på personell og materiell og behovet for andre kapasiteter og utstyr. Vi har en lang vei å gå i forhold til å redusere byrden på mannskaper som deltar ute og for å sørge for en bedre og mer helhetlig personellpolitikk - fra vernepliktige til veteraner som kommer hjem fra internasjonale operasjoner.

Mer grunnleggende må vi se helhetlig på hvordan Forsvaret kan fremstå, rekruttere og beholde sin viktigste ressurs, personellet, i et samfunn i endring. Forsvaret er en av statens helt grunnleggende oppgaver og må ivaretas og fornyes når samfunnet endrer seg. Det er et klart politisk ansvar.

 Du nevner Afghanistan. Det er et nøkkelord i forhold til mye av det komiteen vil jobbe med fremover?

Ja. Det internasjonale samfunnet har vært tilstede i landet i nesten åtte år. Selv om mye har forbedret seg, ser vi store vanskeligheter i tiden fremover. NATOs øverstkommanderende, den amerikanske generalen Stanley McChrystal, har sagt at man har et vindu på ca 12 måneder før situasjonen ikke lenger kan reddes. Dessuten trenger man en betydelig strategiendring, som man nå er i ferd med å gjennomføre. Det legger et stort press på alle landene som deltar, og vi kan komme i en situasjon der vi er nødt til å ta større risiko for lykkes med å skape den trygghet og stabilitet som må til før vi har utført jobben. Dette handler i stor grad om koordinering og samarbeid mellom det militære engasjementet, som skal sørge for sikkerhet, og det sivile, som skal skape stabilitet og trygghet gjennom utvikling.

Ved siden av forsvars- og sikkerhetspolitikk har du også et sterkt engasjement for Europa og EU, har vi forstått?

Det var i sin tid EU-saken som fikk meg interessert i politikk. Da, som nå, var Høyre det klareste valget for en som mener at Norge har en naturlig plass som en del av det europeiske fellesskapet. Selv om den norske medlemskapsdebatten fortsatt ligger nede stopper ikke Europa, heller tvert imot. Senest denne uken så vi at Tsjekkias president Klaus signerte Lisboa-traktaten, og selv om den tette europeiske integrasjonen er positiv for Norge også, så blir det stadig mer påtagelig at vi står utenfor.  Av og til blir det nesten litt bittert.

Så Lisboa-traktaten vil også få konsekvenser for Norge?

Absolutt. Beslutningsprosessene vil gå raskere, og flytter seg fra Kommisjonen til Ministerrådet og Europaparlamentet. Norge har sin hovedtilknytning til EU gjennom konsultasjonsmekanismene med Kommisjonen, når beslutningene flyttes reduseres Norges påvirkningsmuligheter tilsvarende. Norge kommer for sent inn i sakene og klarer ikke å ivareta våre interesser. Utenforskapet i EU kommer til å forsterkes fremover, og er egentlig vår aller største utenrikspolitisk e utfordring.