Da muren falt

Selv om vi i disse dager feirer at det er 20 år siden Berlinmuren falt, er mange av de samme politiske kreftene som styrte DDR fortsatt i spill.

Av Michael Tetzschner, stortingsrepresentant og Oslo Høyres leder

"Spørsmålet om hvem som skal karakteriseres som radikal eller konservativ, dreier seg først og fremst om hvem vi føler oss solidariske med", sa den sosialistiske formannskandidaten til Studentersamfundet i 1967, Helge Rønning. I dag, 20 år etter Berlinmurens fall, kan det være interessant å se om denne definisjonen fortsatt gjelder.

At over 3 millioner berlinere flyktet fra øst til vest burde ha gitt SV en pekepinn på hvor lite østtyskerne trivdes med sosialismen.

De norske venstrepartiene har vel neppe enerett på kulturell selvpisking, men må sies å ha utmerket seg i iveren etter underkjenne de menneskerettigheter som borgere i vestlige land har kjempet frem over århundrer. SF, som i sin tid ble stiftet for å hindre et forsvarssamarbeid med USA, og senere Sosialistisk Venstreparti, lukket gjerne øynene for fraværet av menneskerettigheter i DDR så lenge den politiske ledelsen var iført riktig farge. At over 3 millioner berlinere flyktet fra øst til vest burde ha gitt SV en pekepinn på hvor lite østtyskerne trivdes med sosialismen. At de totalitære styresmaktene som følge av dette bygde en mur for å hindre masseflukten, burde ha dempet den sosialistiske heiagjengen i Norge. Det gjorde det ikke.

"Demokrati, hva er det for noe?"

Hallgeir Langeland(SV)

SVs begeistring for totalitære politikere lot seg ikke rokke ved konsekvente brudd på menneskerettighetene og lot seg heller ikke rokke ved at kommunismen falt. La oss se på et eksempel fra dagens politiske verden. Et annet land med et sosialistisk totalitært styresett, og med en geografisk beliggenhet som gjør flukt vanskelig, er Cuba. Den profilerte stortingsrepresentanten og SV-politikeren Hallgeir Langeland, har foreslått Fidel Castro til Nobels fredspris tre ganger. At tusener av kubanere har blitt skutt, druknet og fengslet som følge av at de har forsøkt å flykte fra Castro-regimet, har åpenbart hatt like stor effekt på SV som de mange berlinere som flyktet i sin tid. Av en eller annen grunn stoler de ikke på at folk selv vet hva som er best for dem. "Demokrati, hva er det for noe?", spør Hallgeir Langeland retorisk i Dagbladet 19. februar 2008. "Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?". Det kan argumenteres for at det i alle fall er bedre enn å sulte i rennesteinen uten stemmerett.

Et velfungerende marked er et fellesgode som fordrer gode og forutsigbare spilleregler.

En annen SV-politiker, Erik Solheim, har utrykt begeistring for sosialistiske partiers fremgang i Sør-Amerika de siste årene. "Det går en demokratisk bølge over Latin-Amerika" sa han til Dagsavisen 19. mars 2007, og siktet deriblant til Evo Morales valgseier i Bolivia. Solheim var også begeistret når  Castro-tilhengeren Hugo Chavez startet sitt nasjonaliseringsprosjekt, men er fraværende i debatten nå som vi ser at Venezuelas innenlandsøkonomi er i ferd med å falle sammen og at den autoritære presidenten bruker statens enorme oljeinntekter til å styrke sin egen maktbase.

Det er et paradoks at sosialister, som liker å fremstille seg som "representanter for folket", i så liten grad faktisk våger å stole på folkeviljen.

En demokratisk markedsøkonomi vil ikke alltid fungere perfekt for alle til enhver tid. Men markedsøkonomien korrigerer sine feil på en helt annen måte enn land med en sentralplanlagt økonomi og en stiv og stor offentlig sektor. Den globaliserte kapitalismen, som fortsetter å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom hver måned, motarbeides av regjeringspartiet SV. Og det er ikke snakk om "frislipp av markedskreftene" eller at markedet "kan overlates til seg selv". Et velfungerende marked er et fellesgode som fordrer gode og forutsigbare spilleregler. Dersom reglene ikke er gode nok, vil markedet regulere dette selv, noe det gjør jevnlig. Da finanskrisen slo til gikk derimot  en noe skadefro Audun Lysbakken langt i å predikere et systemskifte på verdensbasis. Det kunne vært fristende å spørre hvilket annet system han ønsker seg. Det er mulig sosialistene mener det godt. Som politikere plikter de imidlertid å vurdere konsekvensene av den politikken de støtter. Det er et paradoks at sosialister, som liker å fremstille seg som "representanter for folket", i så liten grad faktisk våger å stole på folkeviljen.