Oslobudsjettet synliggjør politiske forskjeller

Rune Gerhardsen gjør i sin kronikk ”Reprise for åpen scene” i Aften den 13. oktober et forsøk på å karikere de resultatene 12 år med borgerlig budsjettsamarbeid har gitt Oslo.

Av Bård Folke Fredriksen, leder for Høyres bystyregruppe

Gerhardsen frir hemningsløst til KrF og Venstre og tar til ordet for at alle gode resultater også kunne vært en realitet dersom sentrum hadde gitt Arbeiderpartiet byrådsmakt i Oslo. Det virker nesten på Gerhardsens kronikk at det er så lenge side Arbeiderpartiet var i nærheten av byrådsmakt i Oslo, at han har glemt at politikk ikke kun handler om å skrike høyest.

Da Høyre overtok byrådsmakten i 1997 var skolen en av våre mest lukkede samfunnsinstitusjoner.

Politikken består også i å gjøre de riktige prioriteringene og omstillingene som skal til for å levere det man lover. Gerhardsen forsøker på denne måten å viske ut de politiske forskjellene, men den storstilt satsingen på utdanning, oppussing av skolebygg, storsatsningen på kollektivtransport, satsningen på fritt brukervalg i eldreomsorgen - samtidig som Oslo har blant landets laveste kommunale skatter og avgifter - ville med Arbeiderpartiet i førersetet aldri ha skjedd.

Det siste året Gerhardsen var byrådsleder ble det bar investert 85 millioner kroner, mens det i 2008 blir investert 2400 millioner.

Da Høyre overtok byrådsmakten i 1997 var skolen en av våre mest lukkede samfunnsinstitusjoner. Vi visste lite om elevenes læringsutbytte og enda mindre om hva som skulle til for å heve kvaliteten i norsk skole. Siden Høyre kom tilbake i byråd har vi satset på kvalitet og innhold i skolen gjennom økt timetall, lese- og skriveopplæring allerede fra første klasse og systematisk kartlegging og åpenhet om læringsresultater. Arbeiderpartiet har motsatt seg denne åpenheten. 

 

Parallelt med dette er det gjennomført et enormt løft for å bedre vedlikeholde i skolen. Det siste året Gerhardsen var byrådsleder ble det bar investert 85 millioner kroner, mens det i 2008 blir investert 2400 millioner. I tillegg til de økte bevilgningene jobber vi også smartere og setter nå av midler til løpende vedlikehold noe Arbeiderpartiet fortsatt er i mot.

 

Under det borgerlige byrådet har kollektivtransporten i Oslo gått gjennom historiske omstillinger.

De borgerlige budsjettavtalene har satset på en bedre eldreomsorg, med nye sykehjemsplasser, nye tilbud mellom hjem og sykehjem og en servicerettet eldreomsorg der hele fokuset er brukeren. Høyre har derfor innført fritt brukervalg for de eldre i hjemmehjelpstjenesten slik at de eldre selv får bestemme over hvilke omsorg de vil ha og hvem det er som skal komme hjem til en for å yte hjelpen. Gjennom opprettelsen av sykehjemsetaten har også muligheten til å velge sykehjem blitt større. Gerhardsen og Oslo Arbeiderparti har i stedet for å bidra til den positive utviklingen med fritt brukervalg for byens eldre, i stedet fokusert på ideologiske motforestillinger og "privatallergi" fremfor å være med på å sette de eldre i førersetet.

Oslo er nå en av de kommunene med de laveste kommunale skattene og avgiftene i hele landet

Under det borgerlige byrådet har kollektivtransporten i Oslo gått gjennom historiske omstillinger. Resultatene har vært entydig positive. Det er langt flere avganger, vedlikeholdet og materiellet er bedre slik at forsinkelser er dramatisk redusert, T-baneringen er fullført og stadig flere velger å benytte seg av byens kollektivtilbud. I byrådets budsjett for Oslo i 2009 videreføres storsatsningen på kollektiv i Oslo. Det gis et historisk høyt tilskudd for å opprettholde og bedre kollektivtrafikktilbudet - nesten 1,3 milliarder kroner skal bidra til å gjøre landets beste kollektivtilbud enda bedre. Arbeiderpartiet har gjort det til sin oppgave å motsette seg alle omorganiseringer som tydeliggjør ansvar og som øker effektiviteten i kollektivtrafikken.

 

Ap og Sv strittet også mot å fjerne den usosiale eiendomskatten for Oslo tidligere hadde. Oslo er nå en av de kommunene med de laveste kommunale skattene og avgiftene i hele landet, til glede for byens innbyggere og næringsdrivende. Med en dogmatisk motstand mot å organisere kommunal drift på bedre måte, har Arbeiderpartiet ikke vært villig til lå se på nye måter å skaffe seg nødvendige midler til viktige investeringer og oppgaver. Når Høyre og de borgerlige budsjettkameratene foreslår salg av eiendom og virksomhet kommunen selv ikke behøver å drive, eller offentlig privat samarbeid om bygging av skoler og sykehjem har Arbeiderpartiet konsekvent sagt nei. Det samme gjelder bruk av konkurranse for å få flere og bedre tjenester. Høyre og de borgerlige partiene har et konstant fokus på fornyelse for å få mer velferd igjen for pengene.

Hvis velferd er viktigst, slik Arbeiderpartiet hevdet før valget, kan ikke valget av virkemidler, nemlig at alt skal skje offentlig, være et religiøst standpunkt. Med store omorganiseringer som bydelsreformen, eiendomsreformen, omorganiseringen av Oslo Sporveier, selvstyre ved skolene, brukervalg og konkurranse om drift, har de borgerlige partiene vist vei til mer effektiv drift, bedre vedlikehold og større brukerinnflytelse. Felles for alt dette er at Arbeiderpartiet har stemt imot uten å presentere noe alternativ. Gerhardsen omtaler videreføringen av den borgerlige suksessoppskriften i Oslo som en "reprise for åpen scene". Det er ikke utenkelig at det kan ligge noe i det, politikken kan ha mange likhetstegn med scenekunst. Det er jo kun de beste forestillingene som settes opp på nytt hvert eneste år.