Gledene ved byen

I et bryllup jeg engang var i, forfortalte brudens forlover om hvordan de hadde gått på grusveien hjemme og fantasert om den dagen de skulle vandre gjennom Oslos gater med en sigarett i munnen. - Endelig gjør vi det, sa hun. - Så rart, tenkte jeg. Selv ville jeg den motsatte veien.

Av byrådsleder Erling Lae

 

Lenge var jeg overrasket over at mange ønsket seg til byen. Jeg er født i Oslo og mente at lykken var et annet sted. Sånn sett var vi ikke annerledes enn annen ungdom. Men drømmen om noe annet en byen skyldtes også andre ting: Vi var ikke lært opp til å skjønne at folk ville hit. Vi lærte at lykken var størst der stedene var små. Der levde folk sunt og ekte.

Oslofolk som er gamle nok, har foruten skolefrokost, hatt heimstadlære. Vi visste ikke hva ordet betydde, men faget handlet om barnas hjemsted. Stedet het Solbakken. Der tok mor seg av kjøkkenhagen og hønsene, mens far var på fiske. Vi lærte at det het snurpenot, landnot eller drivgarn.

Hos oss, derimot, gikk far på kontor, og det gjaldt ikke. Ja, det vil si, - der vi hadde bodd ved Bislett, gikk noen på kontor, mens andre gikk på arbe', men det tenkte vi ikke over. Mor var hjemme uansett.

Det virkelige livet var andre steder, der folk kom fra. Vi var ikke fra noe sted. Tegnebøkene fra folkeskolens første år har bilder fra bibelhistorien, mor på kjøkkenet, slåttonn og fiske. Ikke en eneste gang skulle vi tegne en gate. Riktignok lengtet vi til byen både fra skoleturer og speiderleire, for Oslo var hjemme. Tross alt.

Heller ikke snakket vi ordentlig norsk, men noe som var ødelagt av dansk i følge læreren. I tillegg til å være stedløse, var vi dialektløse.

Kanskje var det derfor ikke så underlig at studenter fra Fagerborg på 70-tallet fablet om småbruk på Karlsøy eller Gjerdrum. Noen prøvde, men de fleste solidariserte seg på avstand, sørget for å uttale ord slik folk fra ordentlige steder gjorde det, og hadde trehvite sleiver på den grønne kjøkkenveggen, pluss vev i stuen. Den var kanskje i bruk når de ikke dro på jazzklubb på Malla for å nyte byens gleder etter å ha rettet ferdig stilebunken. Nå har de fylt 60 og går snart går av med AFP.

At Oslo var stygg, var alle enige om. Osloavisene har fortsatt en glede av å fortelle dette til byens innbyggere. Redaktøren i gamle Morgenbladet mente det skyldtes alle innflytterne i byens styre og stell. De var mer opptatt av hvor de kom fra enn hvor de bodde. Men er dette sant? Er det ikke heller omvendt?

Da jeg var ny student, fortalte en nyinnflyttet Kristiansander at han gjerne tok en kveldstur i gatene rundt hybelen på Uranienborg for å se på husfasadene.

- Jeg ser opp på husveggene hele tiden, sa han.

- Er'n helt teit, tenkte jeg.

Senere dro jeg for å kikke, og mine husblinde Osloøyne så bygningene med den nyankomnes øyne.

Det er ikke innflytterne som har ødelagt Oslo. Byen er for øvrig ikke ødelagt. Ikke av noen. Oslo er vakker! Alle samfunn trenger noen som ser stedet med friske øyne for at vi andre skal gjenoppdage kvalitetene der vi bor. Det var ikke innbyggerne i Gol som reddet Gol stavkirke, de hadde tenkt å bruke bygningen til materialer. Mange av de mest glødende urbanister og bygningsvernere her i byen har kommet hit fra et annet sted.

En tidligere byråd fra havgapet i vest sa en gang at noe av det vakreste han hadde sett, var Valkyrje plass en vinterdag med nysnø på stukkaturen, gatene og takene. Født og oppvokst som jeg er blant byens gater, må jeg innrømme at det hadde jeg virkelig aldri tenkt over. Men visst har han rett! Det er som i en Disneyfilm fra 50-tallet, bare at det er virkelig.

Hvorfor er jeg glad i Oslo? Dra til Jessheim eller Gol. Ta med et bilde fra 1900. Det er umulig å kjenne seg igjen hvis det ikke var for horisonten. Still deg i en bygate i Oslo. Fasadene og gatene er de samme.

I Toftes gate kan vi leve oss tilbake til tiden da industriarbeiderne var på vei hjem fra fabrikken. På Ila og Bislett bodde funksjonærer i de samme gatene som nå fylles av studenter fra Høyskolesenteret. Gå videre til Oscars gate der professoren og grossisten bodde for 100 år. Husene deres ligger der ennå. Bygdene har mistet røtter. Oslo har fått dem.

Selv bor jeg i en gate mellom Bislett og St. Hanshaugen - avgjort ikke dit folk drar på sightseeing. Her kan jeg lese 110 års bygningshistorie og sosialhistorie - her finnes 1890-tallets karréer med stukk og bakgård, 30-tallsfunkis og 70-tallsbetong. Her bor det alle slags mennesker, vi har våre fellesskap i hver vår gård, men vi bryr oss ikke. Det bor for mange her til det. Det fine med oppgangen i en bygård, er at det er umulig å holde oversikt over hvem som kommer og går.

Oslo er byen som har sjansen til å skape ny by i vår tids bilde. Måtte vi greie å realisere Barcode-prinsippet langs sporområdene ved Bispevika! Det er nesten påfallende at kritikerne så ofte er menn rundt 60. Er det kanskje disse som ville bort fra byen og til Karlsøy?

En by er fylt av mennesker, farger og inntrykk, og den kan være hektisk. Den som venter at storbyen skal tilby bilfri stillhet og lydløse netter i sentrum, blir skuffet. Den som krever et pulserende uteliv i en fjellbygd, blir også skuffet. Vi må ta stedet ut fra stedets egne fortrinn. Og så må vi velge.

Men hva med barna? På det grønne 70-tallet ble gatene på Ruseløkka stengt for biltrafikk for å lage en lokal idyll. I tillegg til køene som gjorde at gatene ble gjenåpnet, skjedde det noe annet: Skoleelevene gikk langs Drammensveien. Der skjedde det noe. Det var trafikk der.

Som gutt flyttet jeg med mange søsken fra en trangbodd leilighet ved Bislett til et hus ved Smestad. Helt fint, for så vidt, men 6-åringen tok turen med banen til byen og travet bort til Bislett hvor det var trikk, biler og kanskje en dampveivals.

Og de eldre? Det ble bygd seniorboliger i nærheten av Hovseter stasjon for en del år siden. Noen leiligheter fikk utsikt inn mot skogen, men det var leilighetene mot trikkeholdeplassen og biltrafikken det ble rift om. Der var det noe å se på.

Hva jeg liker ved Oslo? Nesten alt. Etter en sen kveld på jobb, får jeg kanskje et innfall og stikker innom Klingenberg kino, går inn i en av de små salene og havner på en film fylt av håpløs tysk sosialrealisme og kommer filleristet ut i igjen.

Et alternativ til kino kan være urskogen på Mellomkollen og den store stillheten en fredagskveld, og skulle det vise seg at været ble dårlig, er det bare å snu og ta en øl på Schrøder eller London pub, uten at en kjeft bryr seg. Sånn er det ikke ellers i landet. Ikke i utlandet heller, forresten. Jeg har møtt borgemesteren i Berlin, han har livvakter og må ferdes i bil.

Om noen år kan vi vandre langs fjorden forbi Tjuvholmen og stikke innom det nye kunstmuseet ved den nye parken og stranden. Vi kan vandre videre forbi kulturhuset på Vestbanen, langs festningen og inn i Bjørvika til operaen. Derfra kan vi ta gondolbanen til Ekeberg eller turen langs Bispevika med en avstikker til Middelalderparken på vei ut til boligene på Sørengautstikkeren hvor vi kan slappe ved parken og stranden. Turen vil være bilfri. Og innenfor ligger de gamle bydelene som før.

Da vi hadde dugnad i bakgården en gang, spurte en nybakt far litt usikkert: Hvordan er det egentlig å vokse opp i en bygate? Jeg måtte jo svare at når alt kommer til alt, så har vi greid oss. Men det kan jo sies mer offensivt:

Hvorfor i alle verden skulle vi leve livet et annet sted når bylivet er så fullt av gleder? Innflytterne er til enhver tid flertallet av byens innbyggere. Det sier i grunnen alt.