Kom ned på gata

Dagbladet og generalsekretær i Kirkens bymisjon, Sturla Stålsett, mener at Oslo skal være en raus by. Det er jeg enig i. Men hvis gatene skal være for alle, holder det ikke med kreftenes frie spill og tilbakelent toleranse.

AV ERLING LAE

Da vil noen grupper få dominere alene, og skyve andre bort - og den svake kan være andre enn den rusete eller den prostituerte. Det kan være bestemor, beboerne eller butikkeieren som gir opp når kundene ikke vil ferdes i strøket. Den marxistiske analysen av sterk og svak holder heller ikke i møtet med gatas virkelighet.

Hvis Oslo skal være for alle, må vi derfor ha enkle kjøreregler for atferd i byens fellesrom. Byrådets forslag til nye politivedtekter for Oslo tar dette på alvor. Både Dagbladet og Stålsett overser vanlige folks utrygghet i møte med blant annet den nye organiserte prostitusjonen, tiggingen og en rå narkotikaomsetning som har kommet til Oslo.

Dagbladet gir i en leder (01.10) inntrykk av at byrådet nå vedtar egne straffebestemmelser som gjør at tiggere og prostituerte kan straffes inntil 3 måneder. Dette er feil. Straffebestemmelser ved ordensforstyrrelser vedtas ikke av Oslo kommune. De er nedfelt i politiloven, og de gjelder som generell straffetrussel for brudd på politivedtektene, både i Oslo og andre kommuner.

Hittil har tigging vært forbudt. Nå er tigging tillatt. Men derfor må det være mulig å behandle aggressiv eller sjenerende tigging som et ordensproblem når dette faktisk er tilfelle. Det må det være lov å minne at Justisdepartementet forutsatte dette da tigging ble avkriminalisert.

Dagbladet kan fortelle at byrådet «snik-kriminaliserer» prostituerte ved at de nå skal kunne «fengsles». Men byrådet går jo nettopp ikke inn for å kriminalisere sexhandel, i motsetning til bl.a. Oslo Arbeiderparti. Men politiet skal vite at byens myndigheter definerer pågående sexsalg i taxikøen som et ordensproblem og forventer at kapring av kunder skjer andre steder. Jeg regner med at taxikundene er enige.

Lokale politivedtekter kan selvsagt ikke løse alle ordensproblemer. Det er derfor Oslopolitiet vil ha lovforbud mot både sexkjøp og tigging. Byrådet går ikke så langt.

Leder i Kirkens bymisjon, Sturla Stålsett, går i Dagbladet 2. oktober inn i profetens og tankeleserens rolle, og hevder at byrådet er mest opptatt av å få tiggere og prostituerte ut av syne. Han stempler mitt syn som «forkastelig». Deretter insinuerer han at jeg går inn for «å behandle mennesker ut fra en renovasjonstanke». Stålsett leser mine tanker og hensikter feil. Selv er jeg fristet til å hevde at han mangler respekt for alle de andre som ferdes i gatene og som ikke tilhører de gruppene bymisjonen får penger av byrådet for å ta seg av. Hva kan vi være enige om? Livskvaliteten for mennesker som er avhengige av andres hjelp, er den viktigste etiske standarden på den politikk vi fører. Byrådet er politisk ansvarlig for det kommunalt finansierte hjelpeapparatet som Kirkens Bymisjon deltar i. Dette er innrettet på å bygge opp selvbildet til den rusavhengige, tiggeren og den prostituerte og tilby tjenester som skal gjøre det enklere å endre atferd bort fra et selvdestruktivt liv.

De siste årene har vi etablert en rekke nye lavterskel hjelpetiltak. Mange av disse er finansiert av byrådet og drevet av Kirkens bymisjon. Det dreier seg om tilrettelagte boliger med botrening, møtesteder, aktivitetshus, feltpleie, gratis matservering, sprøyterom, dagsenter for metadonbrukere, med mer. Tilbudet må bygges ut enda mer, men vi har aldri tidligere vært i nærheten av å ha et så mangfoldig hjelpetilbud i Oslo.

Forskjellen mellom Dagbladet og Stålsett på den ene siden og meg på den andre, dreier seg altså ikke om synet på omsorg og hjelpetiltak som det aller viktigste i møte med vanskeligstilte. Det dreier seg om at jeg, i motsetning til dem ikke vil tillate at tigging og prostitusjon foregår hvor som helst og på hvilken som helst måte. Jeg fritar og fratar heller ikke den prostituerte og rusmisbrukeren ethvert ansvar for egen atferd.

Siden både Dagbladet og Kirkens bymisjon har kommet med så kraftige påstander rettet mot byrådets politikk generelt, og mine etiske verdier spesielt, så må jeg stille følgende spørsmål tilbake:

I tillegg til kommunens eget hjelpeapparat, finansierer byrådet mesteparten av bymisjonens arbeid overfor rusmisbrukere og prostituerte. Hvordan kan det da være mulig å hevde at vi har helt ulike hensikter?

Hvordan får folk selvrespekt? Ved å møte forventninger og krav, eller ved bare å bli tolerert?

Er det helt greit at en tigger praier «kunder» i en minibankkø og at en prostituert står i lobbyen på et hotell og tilbyr sex til gjester, eller kan politiet be dem flytte seg?

Trenger vi kjøreregler i en by som skal være for alle, eller skal vi la kreftenes frie spill få råde?

Eksemplene ovenfor er ikke fiktive. Det er avveininger byrådet og Oslopolitiet står overfor i møte med byen slik den er i dag. Først når man våger å stige ned fra elfenbenstårnet og befatte seg med realiteten, kan kartet tilpasses etter terrenget.