Debatten om Byens tilstand

Vi som bor i Oslo er ufattelig privilegerte. Vi bor i en by og i et land som er rikt på velstand, demokrati, deltagelse, naturressurser og arealer, og hvor de aller fleste har det godt materielt sett og har gode muligheter til å realisere et godt liv. Men verken byen eller landet er ferdig utviklet - nye løft og problemer står foran oss. Få har imidlertid et bedre utgangspunkt enn vi som bor i Norges hovedstad i 2005.

Evnen til å innse at vi har det godt er dessverre ikke like velutviklet som evnen til stadig å forvente mer. Ivar Eskeland har beskrevet velstandsutviklingen i Norge i forrige århundre som overgangen fra ekstrem fattigdom til ekstrem syting. Når streikvåpenet tas i bruk av yrkesgrupper som profesjonelle fotballspillere, journalister og heismontører, er ikke det å gi de svakeste stilte en håndsrekning. Det er snarere et uttrykk for at velstanden også kan utvikle dekadens.

Men alt er ikke såre vel av den grunn. Det må understrekes at til tross for at byens tilstand er privilegert, så kan vi på ingen måte redusere våre ambisjoner eller la være å utnytte de mulighetene vi har til å gjøre byen til et enda bedre sted å bo.

Flere og flere innser at Oslo er et stadig bedre sted å bo. Oslo øker sitt folketall størrelsesmessig med en norsk småby i året. I 2004 er det bygget flere nye boliger enn i noe annet enkelt år siden begynnelsen av 50-tallet. Og 2005 ser ikke ut til å bli dårligere. Vekst er i følge kommuneplanen en forutsetning for å sikre velferden, men dette kommer ikke av seg selv. Selvfølgelig skal ikke dagens byråd ha all ære for denne veksten, mye skyldes heldigvis krefter utenfor politikken. Men ved salg av kommunal eiendom og tilrettelegging for boligbygging, fjerning av eiendomsskatten, de lave kommunale avgiftene og redusert saksbehandlingstid hos bygningsmyndighetene, har det borgerlige partiflertallet lagt til rette for at det investeres i boliger her i byen i stedet for i nabokommunene, slik trenden var på begynnelsen av 90-tallet. I fjor ble faktisk så mye som hver femte bolig her til lands bygget i Oslo.

Nå har vi en regjering hvis politikk har gitt historisk lav rente, lavere skatter og ingen boligskatt. Investeringene og etterspørselen i viktige bransjer som bygg, anlegg, handel, service og privat tjenesteyting øker. De uheldige forskjeller man finner mellom mennesker i denne byen handler om hvorvidt man kan delta i arbeidslivet – derfor må vi fortsette å stimulere til økt verdiskaping og sysselsetting.

Oslo er navet i Norge. Hver femte krone av nasjonalproduktet skapes og nesten hver fjerde skattekrone betales inn her i byen. Og dette i en by med litt over 11% av landets befolkning. Men fordi statlige myndigheter nitidig og møysommelig har laget utjevningssystemer for skatt, sitter Oslo igjen med mindre enn gjennomsnittet.

Oslovalg er ofte jevnt og det siste var ikke noe unntak. Valget ga et flertall for de fire borgerlige partiene, som sammen har lagt den politiske hovedkursen gjennom ni helhetlige budsjettavtaler på rad. I dag kan vi beskrive disse årene som overgangen fra da Oslo kommune var en stor integrert industribedrift, til å gradvis bli en moderne servicekommune. Som sagt, byen blir aldri ferdig utviklet, men store fremskritt er gjort. På midten av 90-tallet hadde kommunen egen vedlikeholdsetat, egen rørleggertjeneste og eget sentralverksted. Likevel sto skoler, kommunale boliger og kollektivsystem og forfalt. Oslo kommune krevde inn eiendomsskatt tilsvarende lovens maksimum - likevel sto over 700 eldre mennesker og ventet på sykehjemsplass. Daværende byråd klaget på at boligbyggingen gikk tregt, til tross for at Oslo kommune satt på store tomtereserver uten å selge noen av dem. Midt på 90-tallet sto eldre i lange køer uten å få trygghetsalarm, til tross for at Oslo kommune eide alle alarmer selv. Det viktigste var ikke at skolene ble rehabilitert, at eldre fikk trygghetsalarm eller at boliger ble bygget. For det daværende regimet var det viktigst at kommunen eide og drev alt sammen selv. Det verste eksempelet på dette er da trepartibyrådet i 2001 foreslo å nedlegge kommunens storkjøkken fordi helsevernetaten mente maten kunne være helsefarlig og produksjonslinjene avleggs. Da stemte AP og SV for fortsatt kommunal egenproduksjon.

Det er her man finner de politiske skillelinjene. Å drive Oslo kommune som en stor integrert industribedrift er ikke løsningen dersom målet er se til at Osloborgerne får de tjenestene de har krav på. Eldre og funksjonshemmede får mat selv om kommunens egenproduksjonen er stoppet. Alle eldre fikk trygghetsalarm, til tross for at allealarmene eies og drives av andre. Sykehjemskøene ble fjernet samtidig som et mangfold av tilbydere ble sluppet til og konkurrerer om å kunne gi best mulig kvalitet innen eldreomsorgen.

I 1995, det siste året Ap/SV-byrådet satt, investert man bare 283 millioner kroner i skolene. Forfallet fortsatte å akselerere. Den manglende evnen til å prioritere kom særlig av Ap og SVs dogmatiske motstand mot eiendomssalg. I år investeres mer enn 1,1 milliard på bedre arbeidsmiljø for elever og lærere - omtrent 1 milliard for niende år på rad. Etter ni år med høyt tempo og opprustning av osloskolen ser vi nå endelig lyset i enden av tunnelen. Kommunale boliger pusses opp i et antall som for kort tid siden var ukjent. T-banevognene byttes ut, og skinner og stasjoner løftes til metrostandard. Ikke bare investeres det mer, vi jobber også smartere. Eiendomsreformen sikrer at vi ikke gjentar syndene om å vedlikeholde løpende. Det er dette Ap hånlig kaller fakturakommunen. Man skulle tro de hadde lært av egne feil.

Ikke bare kommunen gjør det penere rundt seg. Da byutviklingskomiteen i fjor var på befaring i Tveita borettslag, var hele komiteen imponert over det gode vedlikeholdet og det hyggelige uteområdet som møtte dem. I 1995 betalte Tveita borettslag nesten 800 000 kroner i eiendomsskatt. Siden da har borettslaget spart 7 millioner kroner på at eiendomsskatten har blitt borte. Bedre vedlikehold kommer ikke av seg selv.

Men en moderne servicekommune oppstår ikke automatisk av at den kommunale produksjonen selges, fristilles, konkurranseutsettes eller legges ned. Ved hjelp av brukerundersøkelser, kvalitetskrav, kvalitetsrevisjoner og individuelle rettigheter settes den enkelte bruker nå i fokus for tjenesten. Det er fristende å spørre hvorfor det sosialistiske byrådet ikke benyttet seg av dette da de hadde makten og mulighetene.

Debatten om konkurranseutsetting har mange innfallsvinkler.Én er at bruk av konkurranse har flyttet fokuset fra ensidig å være rettet på hva det koster kommunen å produsere tjenester til også å fokusere på kvaliteten. Det vises ved at Oslo bystyre aldri vedtok felles kvalitetskriterier eller -revisjon for eldreomsorg før konkurranseutsetting ble innført. Det er positivt å få et mangfold av tilbud, men det er også viktig å understreke eldres krav på å bli behandlet som individer med rett til selvbestemmelse. Eldre mennesker må selv få bestemme hvem de skal slippe inn i stuen sin. Fritt brukervalg innen hjemmetjenestene bør bli en rettighet i valgfrihetens hovedstad. Gode sosiale ordninger vil i fremtiden kjennetegnes ved dets mangfold og brukernes valgfrihet.

Oslo kommune må fortsette å utvikle seg til en moderne servicekommune. Fjordbyen med flere boliger, næring og kultur må realiseres. Det må tilrettelegges for verdiskaping, og gode bomiljøer må skapes og bevares. Sammen bør vi utvikle en plattform for at Oslo kan bli europeisk kulturby i 2011 og sannsynligvis verdens beste hovedstad. På Oslos vegne er jeg grenseløst optimist.